Vi kjenner ikke vår konkrete siste felles stamform, og dermed har den ikke noe navn. I paleontologien er det slik at det er konkrete fossiler som blir navngitt. Og hvis et eller annet punkt i en linjes historie ikke er representert ved noe fossil, så har det heller ikke noe navn.
Generelt er det ekstremt usannsynlig at en populasjon skal bli representert ved et fossil som vi attpåtil finner, fra akkurat det tidspunktet der populasjonen splittes i to populasjoner som seinere viser seg å bli skilt av en varig krysningsbarriere og utvikle seg til to ulike arter og seinere slekter. Splittpunktet er for et øyeblikk å regne i geologisk tid i forhold til resten av tida, da endring akkumuleres i linjene. Fossilrekken er hullete, og selv innen det en med en viss grad av sikkerhet antar er en og samme linje er det gjerne titusener eller hundretusener år mellom hvert fossil, slik at vi ikke kan si helt sikkert om de representerer en og samme linje til ulikt tidspunkt eller søstergrupper som har skilt lag en eller annen gang og utvikler seg uavhengig.
Fossilisering er egentlig et sjeldent unntak, en feil i stoffkretsløpene - ellers blir alt organisk materiale konstant resirkulert. Fossilisering skjer bare i enkelte miljøer, i de aller fleste typer miljøer er fossilisering umulig. Og siden så få individer lykkes å hoppe ut av resirkuleringen og bli til et fossil, er det nesten bare vidt utbredte og tallrike arter som lever i habitater der fossilisering er mulig, som vi har noen sjanse å finne fossiler fra. Sjansen for å finne et fossil av en art som var lokal, sjelden eller levde f.eks. i et høylandsområde, er svært liten. Tenk også på hvor lite av volumet i en fossilførende bergart vi har tilgang til. Vi kan bare finne fossiler der bergarten kommer opp i dagen, og vi ser bare overflatelagene. Det hjelper oss lite om et fossil finnes, hvis det ligger et eller annet sted i en lagrekke der det er en kilometer med stein til overflaten.
Så fossilrekken er bare som knøttsmå stikkprøver, små øyeblikksglimt inn i en historie som ellers er helt usynlig for oss. De aller fleste arter som har levd, vil vi antakelig aldri finne et eneste fossil av.
Enda et interessant poeng er at vårt biologiske artsbegrep knaker stygt i sømmene selv når vi ser på det synkront (ikke-historisk), dvs. når vi ser bare på nålevende arter vi ser rundt oss i dag: vi observerer i dag arter på alle mulige stadier i artsdannelsen, og derfor er det mange tilfeller der det er komplett umulig å avgjøre om to populasjoner er én art eller ulike arter, spørsmålet er rett og slett meningsløst. Men samtidig vil vi i et slikt synkront (ikke-historisk) bilde også finne mange "gode" arter, dvs. der artsbegrepet fungerer bra. Går vi over til et diakront (historisk) perspektiv, og ser for oss artene ikke som øyeblikksbilder, men som linjer/greiner i et stamtre, blir det biologiske artsbegrepet prinsipielt umulig, dvs. det blir feil i absolutt alle tilfeller. Det er umulig å sette en grense der en art går over til å bli en annen art, alle overganger er gradvise. Dette er også viktig å ha klart for seg, selv om vi i praksis ikke støter på dette problemet med full tyngde på grunn av den hullete fossilrekka og at det er konkrete fossiler som blir navngitt. |
Vår stamfar med sjimpansene
Skrevet - 24/07/2010 : 23:10:45
